VG i dag presenterar eit blogginnlegg “Den store likelønnsbløffen” i samband med streiken. Eg må sei at det var ganske overraskande lesing.

Alle de offentlige ansatte har grunn til å være skuffet, både de som streiker, og de som fikk en avtale. Ikke fordi det siste tilbudet fra arbeidsgiverne var dårlig. Men fordi fagforeningslederne deres hadde lovet dem så mye mer.

Eehh, kva for retorikk er dette? Er vi skuffa over fagforeininga, så er det fordi vi eventuelt har ei svak fagforeining. Dersom oppgjeret er bra, så er vi ikkje skuffa over fagforeininga. Og eg har såpass tiltro til medlemma, at dei sjølv kan vurdere kva som er eit bra, og kva som er eit dårleg oppgjer, uavhengig av kva fagforeininga har sagt.

De kjemper for kvinnelige og mannlige lærere, og for kvinnelige og mannlige sykepleiere. En mann og en kvinne som er sykepleiere tjener det samme når de har samme arbeidsoppgaver. Mannen som er sykepleier vil dermed få del i en eventuell kvinnepott.

Ja, sjølvsagt skal mannen få ta del i godene og. Likeløn går ikkje på einskildindivid, det går på grupper. Det er her heile cluet ligg. Kvinnedominerte yrke er løna lågare enn mannsdominerte yrke. Så kan ein diskutere seg blå om kvifor det er slik. Kvifor t.d. læraryrket sakka akterut både lønsmessig og  prestisjemessig etter at kvinnene tok over yrket. Det skal verte spanande å sjå kva som skjer med legestanden, ettersom kvinnene vil dominere den og om eit par år. Og så har vi t.d. Hans Wilhelm Gullestad som frykter at dersom fleire kvinner vel kommunikasjonsfaget, så vil løna å gå ned.

Den norske modellen innebærer at det er konkurranseutsatt industri som setter rammene for hvor høye lønninger samfunnet tåler. Særlig nå, når resten av Europa er i krise, og norske varer blir enda vanskeligere å selge ute i verden, er det viktig at lønnsoppgjørene i offentlig sektor ikke setter andre arbeidsplasser i fare.

Vel, sjølv når norsk økonomi var god, så sakka løningane i det offentlege akterut. Så kvifor dra fram dette kortet no? Og kvifor skal dei som er lågast løna i samfunnet ta støyten?

Mange kvinner velger tryggheten og forutsigbarheten som ligger i å jobbe i det offentlige

Vel, eg har mine tvil om at dette er grunnen til at mange kvinner vel lågtlønsyrke. Og tryggleik og forutsigbarhet? Spør alle dei tilsette med latterleg låg stillingsprosent om kor tryggleiken og forutsigbarheten ligg. Stresset med å få nok ekstravakter kvar månad for å få det til å gå rundt, gjev korkje tryggleik eller forutsigbarhet.

Det er umulig å diskutere likelønn uten å forholde seg til spørsmål om tilbud og etterspørsel. Det sier seg selv at en arbeidstager som har en utdanning som er etterspurt i det private næringsliv, tjener mer enn en som bare kan tilby sin arbeidskraft til et gjennomregulert offentlig helsevesen.

At helsevesenet er gjennomregulert er nok litt av problemet til at tilbod og etterspørsel etter arbeidskraft ikkje påverkar løningane. Og at personleg dugleik har lite å sei. Det same gjelder arbeidets art.

Hadde det vært flere arbeidsgivere som konkurrerte om sykepleiere og hjelpepleiere, ville antagelig lønningene deres gått opp. Her ligger også paradokset. Fagbevegelsen, med Fagforbundet i spissen, kjemper hardt mot ethvert forslag om konkurranseutsetting

Vi har plenty med private barnehagar her i landet, og ikkje eit vondt ord om dei. Men løningane til førskulelærarane er framleis lågast av alle dei høgskuleutdanna. I livsløn så kjem dei faktisk ut på lik linje med dei som berre har grunnskule. I tillegg så har det vore stor mangel på førskulelærare, utan at det har slått nevneverdig ut på lønsstatistikken. Så tilbod og etterspørsmål og løn, er no ei sanning med modifikasjonar.

Organisasjonene fortsetter å kjempe for at deres medlemmer i det offentlige skal få mer i lønnsøkning enn ansatte i det private næringsliv. Den kampen må de gjerne føre. Men den handler ikke om lik lønn for likt arbeid.

Nei, det handlar ikkje om lik løn for likt arbeid. Det handlar om korleis ein skal verdsette dei ulike yrka (og utdanningene). Er eit arbeid som i stor grad er utført av kvinner mindre verdt enn eit arbeid som i stor grad er utført av menn? Er eit arbeid der ein direkte kan sjå innteninga, meir verdt enn eit arbeid der dei jobbar for at mennesket skal ha det bra, og slik gjev ei samfunnsøkonomisk vinst?

Og dersom desse yrka er så lite verdt, at yrkesutøvarane ikkje fortener ei løn å leve av. Kvifor då bry seg med at dei streiker?

Sjå og tidlegare bloggpostar om same tema.

- Streik, ikkje streik.

- Frp, privatisering, kvalitet og likeløn